2023 markerer et år hvor kommunevalget holdes i en tid hvor forståelsen av den geopolitiske sikkerhetssituasjonen på kort tid har endret seg dramatisk. Vi har gått inn i 2023 med et Europa dominert av krigen i Ukraina, et Russland som har endret sin utenrikspolitikk, og et norsk samfunn hvor ulikheter kanskje mer enn noen gang har blitt tydelige for folk flest.
Evnen til å påvirke deler av denne utviklingen ligger ikke isolert sett bare til politiet, militæret eller sikkerhetstjenestene, men også våre politikeres evne til å stå sammen, skape en felles forståelse og utøve den makt vi har betrodd dem.
Norge i et historisk perspektiv
Ser en Norge i et historisk perspektiv har valgkamper vært preget av sannferdighet og fakta, uenigheter partier og kandidater imellom, men med en gjensidig respekt. Vi har så langt vært skånet for det som har truffet dels Europa og USA, digitale påvirkningskampanjer og innblanding både fra interne, men og eksterne aktører, og hendelser hvor politikere har vært mål for alvorlige angrep.
Ansvarsforhold ved kommunevalget
Det er i dag Kommunal- og distriktsdepartementet som er ansvarlig for å fastsette retningslinjer for gjennomføring av kommunevalget. På lokalt nivå er det de respektive kommunene selv som har ansvaret for den praktiske gjennomføringen. Dette innebærer blant annet ansvar for etablering av valglokaler, telling av stemmer, oppbevaring og sikring av stemmeurnene.
De fleste kommuner har utarbeidet egne risiko – og beredskapsplaner, som tar for seg uforutsette eller uønskede hendelser som kan inntre ved kommunevalget.
I denne artikkelen problematiserer vi, og stiller spørsmål ved om planene er oppdaterte i henhold til dagens trusselbilde. Hvilke planer og beredskap har kommunene for de uforutsette situasjonene? Hvem har for eksempel ansvaret at de digitale valgkortene sikres gjennom gode systemer, og at varslingsrutiner blir ivaretatt dersom det mangler stemmer som er avgitt?
Hva gjør kommunen dersom valgstyret blir forsøkt påvirket eller truet i forkant eller under et valg, eller at kommunens hjemmesider er «hacket»?
Sannsynlig at noe usannsynlig vil skje…
Noen vil mene at slike spørsmål er av ren teoretisk interesse. Når det er sagt; har den greske filosofen Aristoteles sitt utsagn om at «det er sannsynlig at noe usannsynlig vil skje» gjennom Totalberedskapskommisjonens rapport presentert 5. juni 2023 på nytt blitt aktualisert. En kommune bør være sikker på å kunne håndtere dette på en tilfredsstillende måte dersom det inntreffer. Er en sikker på at alle vet hvordan de skal håndtere og varsle uønskede hendelser, eller er innforstått med hva som er lovlige ytringer og hva som er i den ulovlige enden av skalaen? I Norge holder vi demokratiets verdier høyt og vi verdsetter de muligheter dette reflekter.
Alle har et ansvar, men kanskje ikke alle har tatt inn over seg det alvor det fortjener.
Trussel mot demokratiet?
Manglende forståelse for gjennomføring av digitale valg – narrativpåvirkning og politikkens maktesløshet overfor private selskaper som eier det digitale ytringsrommet, kan være en trussel mot demokratiet. Den samvittighetsfulle jobben som valgansatte gjør, kan ikke avdekke skjulte operasjoner på nett eller ta høyde for de hendelser som er nevnt over. En kan da stille seg spørsmålet om kommunene har tatt inn over seg det ansvaret de har og omfanget av slike utfordringer.
Selv om Norge er et land hvor befolkningen kan nyte godt av en uavhengig presse, er vi i en tid hvor mye av kommunikasjonen og vår oppfatning formes gjennom sosiale medier og digitale plattformer. Dermed oppstår en risiko for at disse narrativene skapes av andre aktører enn de vi ønsker å påvirkes av. De som har andre motiv og hensikter enn de vi normalt forholder oss til.
I Europa har vi sett eksempler på hvordan «fake news» og påvirkningsoperasjoner er med på å endre meninger og virkelighetsoppfatninger – som igjen fører til mistillit og polarisering. Eksempler som kan trekkes fram er Covid-19 og vaksinasjon, Brexit og migrantkriser, med flere.
Grupper som Tal Hanas har selv påstått å ha påvirket over 30 valg verden over og USA er kanskje det klareste eksempelet hvor sosiale medier og dets påvirkning har skapt en splittelse i samfunnet. Det endte til slutt med det voldelige angrepet på Kongressbygningen 6. januar 2021. Så langt er det ikke noe som tilsier at Norge vil oppleve tilsvarende, men et urovekkende eksempel på vår sårbarhet er hackerangrepene mot norske aviser, herunder angrepet på Amedia i desember 2021 og Schibsted i juli 2022, som førte til at en rekke nettaviser ble utilgjengelige.
Påvirkning gjennom digitale plattformer er dessverre ikke bare noe enkeltgrupper eller «spesielt interesserte» driver med. Vi har så langt vært skånet for de alvorligste negative hendelsene her i Norge. Under sist Stortings – og sametingsvalg ble det ikke funnet noen forsøk på valgpåvirkning eller spredning av «fake news». Dette betyr likevel ikke at fremtidige valg ikke kan bli påvirket.
Temaet tas opp i Nasjonal Trusselvurdering (NTV) utgitt av Politiets Sikkerhetstjeneste (PST). Her beskrives hvordan det digitale «rom» i stor grad er med på å skape polariseringer og ekstreme holdninger. Siden 2019 har Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM) sett en tredobling i antall cyberhendelser som kan få alvorlige konsekvenser for virksomheter i Norge. Det er kanskje naivt å tro at samme type hendelser ikke kan ramme kommuner og skje under et valgår?
I kjølvannet av «fake news», innflytelsen av sosiale medier og en økende polarisering, vil fremtiden vise virkningene dette vil kunne få på enkeltindivider.
Trusler mot myndighetspersoner knyttet til kommunevalget?
PST har viet et kapittel i sin NTV om truslene mot myndighetspersoner. Selv om denne i hovedsak tar for seg representanter for våre politiske partier, skriver PST at det er grunn til å forvente at også lokallagspolitikere og ungdomspolitikere vil kunne rammes av hets, trusler og hatefulle ytringer.
De fleste som fremsetter trusler mot myndighetspersoner, er drevet av personlig motivasjon og truslene er i stor grad knyttet til enkeltsaker. Flere trusselaktører har i tillegg utfordringer med psykiske lidelser. De kan ha tilhørighet eller tilknytning til ulike steder i Norge. Dette kan medføre at nettopp slike personer vil kunne møte opp på de lokale valgbodene som er representert av lokallags – og ungdomspolitikere i forbindelse med kommunevalget, og kan således ikke fremstå utelukkende som et storbyfenomen.
Hvordan kan så dette ende opp med å bli kommunene sin utfordring. Ser en til storbyene i Norge har en (høvelig) god politidekning. En kan oppleve tilstedeværelse fra politi til gitt tid og sted, for å skape trygghet under valget. Dette er dessverre (på godt og vondt) ikke likt for hele landet.
Det er Politiet som forvalter statens legitime maktmonopol og har både myndighet og plikt til å gripe inn dersom situasjonen tilsier det. Men hvilken mulighet har kommunene til å hindre eller stoppe slike hendelser, og er de bekjent disse? Kommunalt ansatte kan og har mulighet til å gripe inn dersom det skulle bli behov for å avverge en straffbar handling. Av erfaring vil det kreves gode vurderinger i hvilke situasjoner en griper inn i. God forebygging, reduksjon av sårbarhet og risiko i forkant vil minske muligheten for at slike hendelser inntreffer.
God beredskap
God beredskap starter med å identifisere risikoer. Risikovurderinger dreier seg om å klargjøre sannsynlighet og alvorlighetsgrad i en potensiell hendelse. Denne prosessen burde ikke være noe som gjøres en gang, men heller være en kontinuerlig prosess. Når en har innsett at noe galt kan skje, starter den mentale prosessen for å hindre at det skjer (sannsynlighetsreduserende tiltak) og for at konsekvensene skal bli minst mulige dersom det likevel skulle inntreffe (konsekvensreduserende tiltak).
Litteraturen gir flere definisjoner på krisebegrepet. Ordet krise innebærer en trussel, men også en mulighet til å ta nødvendige beslutninger. Relevante spørsmål som dukker opp er sårbarhet, risiko, trusselbilde, respons og utfall. I den ytterste konsekvens vil de scenarier og trusler som tidligere vist til, kunne defineres som en krise.
Vi vil tørre påstå det ikke er tilstrekkelig å slå seg til ro med at myndigheter i regi av politiet, PST, NSM og E-tjenesten kommer med løsninger og svar. Så enkelt er det dessverre ikke.
De norske beredskapsprinsippene «ansvar, likhet, nærhet og samvirke» er gjeldende. Det er kommunene, etter lov, som har ansvaret for gjennomføringen av valg og at disse gjennomføres på en trygg og aktverdig måte. Man kan så klart legge dette tilbake på politiet og si det er de som har ansvaret for ro og orden, men dette må da være i samspill med kommunene. Det vil fordre at de selv iverksetter og gjennomfører de tiltak som er nødvendige.
Nærhetsprinsippet beskriver at hendelser skal løses på lavest mulig nivå, altså at kommunene helt eller delvis løser oppdraget selv. Samvirke, kanskje det viktigste prinsippet, krever et samarbeid med andre relevante aktører, både innen forebygging og selve håndteringen av hendelser.
En utilstrekkelig beredskap kan sette kommunen i et dårlig lys ved at det framstår som om kommunevalget og prosesser rundt kommunevalget ikke gjennomføres med det rette alvor, og i verste fall føre til at noen ikke får avlagt sin stemme. Et relevant spørsmål kommunene kanskje kan stille seg er hvordan de vil organisere seg dersom en hendelse inntreffer? Hvilke planer og prosedyrer vil de jobbe ut fra og hvordan vil de sørge for god kommunikasjon, både internt og eksternt? Hvordan har de planlagt sin mediehåndtering og hvilke reserveløsninger vil kunne brukes? Og ikke minst- hvordan vil de tilbakeføre situasjonen til en normaltilstand.
Dette vil kreve planer og rutiner som må implementeres før hendelsen inntreffer. Likeså vil det kreve trening og øving på scenarioer for å skape en felles forståelse av håndteringen. Vår erfaring tilsier at organisasjoner, bedrifter og kommuner som har tatt inn over seg behov for å trene og øve, står adskillig sterkere dersom en hendelse skulle inntreffe. Trening og øving ut fra forhåndsdefinerte planer og instrukser vil også gi et styrket planverk basert på erfaringer fra øvelsene.
Kommuner som ser på seg selv som ivaretagere av valgsystemet må derfor ha en omforent situasjonsforståelse. Det må være en felles forståelse av hva som truer dagens situasjon og hva disse truslene krever av dem.
En gang ble følgende råd gitt: Anta
- at problemet er større enn det ser ut til
- at det ikke finnes hemmeligheter, alt kommer for en dag
- at du vil fremstilles på verst tenkelig måte
- at det blir utfordrende
- at organisasjonen vil komme styrket ut av hendelsen når det er over
(Ukjent kilde)
Oppsummering: Vår oppfordring før kommunevalget
Vi vet at mange kommuner har gode planer for kommunevalget, men vi frykter at de i liten grad er øvet på. Vår oppfordring før valgkampen settes inn for fullt er derfor at kommunen som et minimum gjennomfører en skrivebordsøvelse hvor noen uønskede hendelser gjennomgås av kommunens kriseledelse, gjerne også i samarbeid med de andre relevante aktørene slik som politi og helsetjenesten.
God øving – og godt valg.
Ta kontakt om du ønsker å vite mer om hvordan vi kan bistå med planverk, bevisstgjøring eller øvelse.